En høstsang som passer høstmelankolien og været og frostrøyken som har begynt å dukke opp i morgentimene. Lys fra billykter sent på kvelden når man vandrer for seg selv og ser på stjernene, på vei hjem, eller bare på vei. Teksten sier vel egentlig alt... Jeg vet ikke helt om jeg har noe mer å tilføye.
~
eg har alltid gått litt på sida
av den veien som folk flest går
har låge på ryggen rett under månen
og tenkt på ting eg ikkje forstår
og har hatt nogen øyeblikk kun for meg sjølv
kor verden har stått heilt i ro
kor eg har bevegd meg, ingen har sett meg
tenk om me kunne vært to?
og er du der ute
under den samme, kalde, kvite månen nå?
ligger du og lurer, sånn som eg gjør
ikkje for du vil, men for du må?
eg har alltid vært på vei heim
og eg har leita under kver ein stein
har vært sånn i tvil om kor eg ska gå
hadde vært enklere om veien var bein
men tenk om det var du
som stod bak neste sving og blinker meg inn
og spør om eg vil bli din, ja
nei, det vil eg aldri, la meg gå forbi
bare du vett kem eg skal bli
og er du der ute
under den samme, kalde, kvite månen nå?
ligger du og lurer, sånn som eg gjør
ikkje for du vil, men for du må?
No comments:
Post a Comment