"(...) Jeg var en gang nonne, skjønner du. Jeg trodde det var mulig å drive med fysikk til Guds ære, til det gikk opp for meg at det finnes ingen Gud, og at fysikk var mye mer interessant, uansett. Den kristne religionen er ret og slett en fryktelig mektig og overbevisende feiltakelse."
"Når holdt du opp å være nonne?"
"Jo, det husker jeg presis. Til og med klokkeslettet. Fordi jeg var flink i fysikk, lot de meg få avslutte fysikkutdannelsen min, og jeg var ferdig med doktorgraden og skulle begynne å undervise. Det var ikke en av de ordenene hvor de stenger seg ute fra verden. Faktisk brukte vi ikke nonnedrakt engang. Det var nok at vi kledde oss sobert og gikk med krusifiks. Så jeg skulle undervise på universitetsnivå og drive forskning i partikkelfysikk. Og så skulle det holdes en fagkongress, og de ba meg komme og holde et foredrag. Kongressen var i Lisboa, og der hadde jeg aldri vært før. Sant å si hadde jeg aldri vært utenfor England. Hele greia - flyturen, hotellet, det sterke solskinnet, de fremmede språkene som summet rundt meg, de kjente menneskene som skulle tale, og tanken på mitt eget foredrag, og undringen på om det kom til å komme noen, eller om jeg ville bli for nervøs til å få sagt et ord... Å, jeg skal si jeg var på tærne av opphisselse, ja.
Og jeg var jo så uskyldig - husk dét. Jeg hadde alltid vært snill liten pike. Hadde gått regelmessig til messe, hadde trodd jeg hadde et kall til det åndelige liv. Av hele mitt hjerte ville jeg tjene Gud. Jeg ville ta hele mitt liv og holde det frem - slik," sa hun og holdt frem begge hendene samlet, "og legge det foran Jesus og la ham gjøre med det som han ville. Og så var jeg vel nokså tilfreds med meg selv, skulle jeg tro. Altfor tilfreds. Jeg var hellig og attpå til flink. Ha! Det varte til, å, til klokken halv ti om kvelden den tiende august for syv år siden.
Det var kvelden etter at jeg hadde holdt foredraget mitt. Og det gikk bra, og det var noen kjente mennesker blant publikum, og jeg hadde taklet spørsmålrunden uten å snuble altfor ofte, så jeg var kort og godt full av lettelse og glede... og stolthet, ganske sikkert. Men i hvert fall, så var det noen av kollegene mine som skulle på en restaurant et stykke nedover kysten, og de spurte om jeg ville bli med. Normalt ville jeg funnet på en unnskyldning, men denne gangen tenkte jeg at vel, jeg er da en voksen kvinne, jeg har nettopp holdt et foredrag om et viktig tema, og det er blitt godt mottat, og jeg er blant venner... Og det var så varmt, og det folk snakket om, var alt jeg var mest interessert i, og vi var alle i godt humør, så jeg tenkte jeg kunne løsne litt på snippen. Husk, her oppdaget jeg en ny side av meg selv, en som likte smaken av vin og grillede sardiner og følelsen av varm luft mot huden og rytmen av musikken i bakgrunnen. Jeg nøt det.
Så vi satte oss ute i hagen. Det var et langbord, og jeg satt for enden, under et sitrontre, og ved siden av meg var det et slags lysthus med pasjonsblomster, og bordkavaleren min snakket med en på den andre siden av bordet og... Vel, midt i mot meg satt det en mann jeg hadde sett et par ganger under konferansen. Jeg kjente ham ikke; vi hadde ikke hilst ordentlig. Han var italiener, hadde levert noen arbeider folk hadde snakket om, og jeg tenkte det kunne være interessant å høre mer om det. Men i hvert fall. Han var bare litt eldre enn meg, med bløtt, svart hår, nydelig olivenbrun hud og mørke, mørke øyne. Luggen hans hadde det med å falle ned over pannen, og han strøk den på plass igjen, sånn, langsomt..."
Hun viste dem det.
"Han var ikke pen," sa hun. "Ingen damevenn eller sjarmør. Hadde han vært det, hadde jeg blitt sjenert og ikke ant hva jeg skulle si til ham. Men han var hyggelig og gløgg og morsom, og det var det enkleste i verden å sitte der i lykteskjøret under sitrontreet med blomsterduften og grillmaten og vinen og prate og le og merke at jeg håpet han syntes jeg var pen. Jeg flørtet! Hva med løftet mitt? Hva med å vie livet til Jesus og alt det? Vel, jeg vet ikke om det var vinen eller min egen tåpelighet eller den varme luften eller sitrontreet eller hva... Men gradvis begynte jeg å få følelsen av at jeg hadde lurt meg selv til å tro noe som ikke var sant. Jeg hadde fått meg selv til å tro at jeg var glad og lykkelig og tilfreds alene, at jeg ikke trengte noen andres kjærlighet. Å bli forelsket var som Kina: Man vet at det er der, og det er sikkert veldig interessant, og noen mennesker drar dit, men aldri jeg. Jeg kom til å tilbringe et helt liv uten å dra til Kina, men det gjorde ingenting, for jeg hadde jo hele resten av verden å dra til. Og så var det noen som rakte meg noe søtt, og plutselig gikk det opp for meg at jeg hadde vært i Kina. For å si det sånn. Og glemt det. Det var smaken av det søte som minnet meg på det - marsipan, tror jeg det var. Men i hvert fall, så husket jeg smaken, og med ett var jeg tilbake der jeg smakte det den første gangen som pike.
Jeg var tolv år. Jeg var i et selskap hos en venninne, bursdagsselskap, og det var disco. Som regel må jentene danse sammen, for guttene er for sjenerte til å by dem opp. Men der var det en gutt - en jeg ikke kjente - som spurte om jeg ville danse, og så danset vi den første dansen, og så den andre, og da hadde vi begynt å prate... Og dere vet hvordan det er når man liker noen, man vet det straks, og - ja, jeg likte ham virkelig ordentlig. Og vi fortsatte å prate, og så kom bursdagskaken. Og han tok en bit marsipan og stakk den forsiktig i munnen på meg - jeg husker jeg prøvde å smile, samtidig som jeg rødmet of følte meg så dum - og så ble jeg forelsket i ham bare for dét, bare for den forsiktige måten han rørte leppene mine på med den marsipanen.
Og jeg tror det var i det selskapet, eller kanskje det var i et annet, at vi kysset hverandre for første gang. Det var i en hage, og det strømmet musikk ut innenfra, og mellom trærne var det så stille og kjølig, og jeg verket - hele kroppen min verket etter ham, og jeg kunne merke at han hadde det på samme måten. Og begge var nesten for sjenerte til å gjøre noe som helst. Nesten. Men en av oss gjorde det, og så, uten noen som helst overgang - det var som et kvantesprang, momentant - kysset vi hverandre og - å, det var mer enn Kina, det var paradiset. Vi traff hverandre fem-seks ganger, ikke mer. Da flyttet foreldrene hans, og jeg har aldri sett ham siden. Det var så skjønn en tid, og så kort... Men den hadde vært. Jeg hadde opplevd det. Jeg hadde vært i kina.
Og klokken halv ti om kvelden ved det restaurantbordet i Portugal, var det noen som ga meg et stykke marsipan, og alt sammen kom tilbake til meg. Og jeg tenkte: Skal jeg virkelig leve hele resten av mitt liv uten noensinne å føle det igjen? Jeg tenkte: Jeg vil til Kina. Det er fullt av skatter og fremmedartethet og mysterier og glede. Jeg tenkte: Vil noen få det bedre hvis jeg går rett tilbake til hotellet mitt, ber mine bønner, skrifter for presten og lover aldri å la meg lede ut i fristelse igjen? Vil noen få det bedre om jeg blir ulykkelig? Og svaret kom med det samme: Nei. Ingen vil det. Det er ingen som vil bekymre seg, ingen vil bebreide meg, ingen vil velsigne meg for å ha vært snill pike, ingen vil straffe meg for å ha vært slem. Himmelen var tom. Jeg visste ikke om Gud hadde dødd, eller om det aldri hadde eksistert noen Gud. Uansett følte jeg meg fri og ensom. Om jeg var lykkelig eller ulykkelig visste jeg ikke, men noe veldig spesielt hadde skjedd. Og hele den enorme omveltningen kom mens jeg hadde den mersipanbiten i munnen, før jeg hadde svelget den engang. En smak - et minne - et jordskjelv...
Da jeg endelig svelget den og så på mannen på den andre siden av bordet, kunne jeg se at han visste at noe hadde skjedd. Jeg kunne ikke fortelle ham det der og da - det var fremdeles nesten for fremmed og privat for meg selv, til og med. Men senere spaserte vi en tur på stranden i mørket, og den varme nattebrisen rusket i håret mitt, og Atlanterhavet oppførte seg forbilledlig - bare små stillferdige bølger som vasket rundt trærne... Og jeg tok krusifikset av halsen og slengte det til havs. Det var det. Over og ut. Borte.
Så sånn var det jeg sluttet å være nonne."
- Den Mørke Materien, bok 3: "En Kikkert av Rav" (jeg har fjærnet navn for å legge i alle fall en LITEN demper på spoilerne her...)
"Når holdt du opp å være nonne?"
"Jo, det husker jeg presis. Til og med klokkeslettet. Fordi jeg var flink i fysikk, lot de meg få avslutte fysikkutdannelsen min, og jeg var ferdig med doktorgraden og skulle begynne å undervise. Det var ikke en av de ordenene hvor de stenger seg ute fra verden. Faktisk brukte vi ikke nonnedrakt engang. Det var nok at vi kledde oss sobert og gikk med krusifiks. Så jeg skulle undervise på universitetsnivå og drive forskning i partikkelfysikk. Og så skulle det holdes en fagkongress, og de ba meg komme og holde et foredrag. Kongressen var i Lisboa, og der hadde jeg aldri vært før. Sant å si hadde jeg aldri vært utenfor England. Hele greia - flyturen, hotellet, det sterke solskinnet, de fremmede språkene som summet rundt meg, de kjente menneskene som skulle tale, og tanken på mitt eget foredrag, og undringen på om det kom til å komme noen, eller om jeg ville bli for nervøs til å få sagt et ord... Å, jeg skal si jeg var på tærne av opphisselse, ja.
Og jeg var jo så uskyldig - husk dét. Jeg hadde alltid vært snill liten pike. Hadde gått regelmessig til messe, hadde trodd jeg hadde et kall til det åndelige liv. Av hele mitt hjerte ville jeg tjene Gud. Jeg ville ta hele mitt liv og holde det frem - slik," sa hun og holdt frem begge hendene samlet, "og legge det foran Jesus og la ham gjøre med det som han ville. Og så var jeg vel nokså tilfreds med meg selv, skulle jeg tro. Altfor tilfreds. Jeg var hellig og attpå til flink. Ha! Det varte til, å, til klokken halv ti om kvelden den tiende august for syv år siden.
Det var kvelden etter at jeg hadde holdt foredraget mitt. Og det gikk bra, og det var noen kjente mennesker blant publikum, og jeg hadde taklet spørsmålrunden uten å snuble altfor ofte, så jeg var kort og godt full av lettelse og glede... og stolthet, ganske sikkert. Men i hvert fall, så var det noen av kollegene mine som skulle på en restaurant et stykke nedover kysten, og de spurte om jeg ville bli med. Normalt ville jeg funnet på en unnskyldning, men denne gangen tenkte jeg at vel, jeg er da en voksen kvinne, jeg har nettopp holdt et foredrag om et viktig tema, og det er blitt godt mottat, og jeg er blant venner... Og det var så varmt, og det folk snakket om, var alt jeg var mest interessert i, og vi var alle i godt humør, så jeg tenkte jeg kunne løsne litt på snippen. Husk, her oppdaget jeg en ny side av meg selv, en som likte smaken av vin og grillede sardiner og følelsen av varm luft mot huden og rytmen av musikken i bakgrunnen. Jeg nøt det.
Så vi satte oss ute i hagen. Det var et langbord, og jeg satt for enden, under et sitrontre, og ved siden av meg var det et slags lysthus med pasjonsblomster, og bordkavaleren min snakket med en på den andre siden av bordet og... Vel, midt i mot meg satt det en mann jeg hadde sett et par ganger under konferansen. Jeg kjente ham ikke; vi hadde ikke hilst ordentlig. Han var italiener, hadde levert noen arbeider folk hadde snakket om, og jeg tenkte det kunne være interessant å høre mer om det. Men i hvert fall. Han var bare litt eldre enn meg, med bløtt, svart hår, nydelig olivenbrun hud og mørke, mørke øyne. Luggen hans hadde det med å falle ned over pannen, og han strøk den på plass igjen, sånn, langsomt..."
Hun viste dem det.
"Han var ikke pen," sa hun. "Ingen damevenn eller sjarmør. Hadde han vært det, hadde jeg blitt sjenert og ikke ant hva jeg skulle si til ham. Men han var hyggelig og gløgg og morsom, og det var det enkleste i verden å sitte der i lykteskjøret under sitrontreet med blomsterduften og grillmaten og vinen og prate og le og merke at jeg håpet han syntes jeg var pen. Jeg flørtet! Hva med løftet mitt? Hva med å vie livet til Jesus og alt det? Vel, jeg vet ikke om det var vinen eller min egen tåpelighet eller den varme luften eller sitrontreet eller hva... Men gradvis begynte jeg å få følelsen av at jeg hadde lurt meg selv til å tro noe som ikke var sant. Jeg hadde fått meg selv til å tro at jeg var glad og lykkelig og tilfreds alene, at jeg ikke trengte noen andres kjærlighet. Å bli forelsket var som Kina: Man vet at det er der, og det er sikkert veldig interessant, og noen mennesker drar dit, men aldri jeg. Jeg kom til å tilbringe et helt liv uten å dra til Kina, men det gjorde ingenting, for jeg hadde jo hele resten av verden å dra til. Og så var det noen som rakte meg noe søtt, og plutselig gikk det opp for meg at jeg hadde vært i Kina. For å si det sånn. Og glemt det. Det var smaken av det søte som minnet meg på det - marsipan, tror jeg det var. Men i hvert fall, så husket jeg smaken, og med ett var jeg tilbake der jeg smakte det den første gangen som pike.
Jeg var tolv år. Jeg var i et selskap hos en venninne, bursdagsselskap, og det var disco. Som regel må jentene danse sammen, for guttene er for sjenerte til å by dem opp. Men der var det en gutt - en jeg ikke kjente - som spurte om jeg ville danse, og så danset vi den første dansen, og så den andre, og da hadde vi begynt å prate... Og dere vet hvordan det er når man liker noen, man vet det straks, og - ja, jeg likte ham virkelig ordentlig. Og vi fortsatte å prate, og så kom bursdagskaken. Og han tok en bit marsipan og stakk den forsiktig i munnen på meg - jeg husker jeg prøvde å smile, samtidig som jeg rødmet of følte meg så dum - og så ble jeg forelsket i ham bare for dét, bare for den forsiktige måten han rørte leppene mine på med den marsipanen.
Og jeg tror det var i det selskapet, eller kanskje det var i et annet, at vi kysset hverandre for første gang. Det var i en hage, og det strømmet musikk ut innenfra, og mellom trærne var det så stille og kjølig, og jeg verket - hele kroppen min verket etter ham, og jeg kunne merke at han hadde det på samme måten. Og begge var nesten for sjenerte til å gjøre noe som helst. Nesten. Men en av oss gjorde det, og så, uten noen som helst overgang - det var som et kvantesprang, momentant - kysset vi hverandre og - å, det var mer enn Kina, det var paradiset. Vi traff hverandre fem-seks ganger, ikke mer. Da flyttet foreldrene hans, og jeg har aldri sett ham siden. Det var så skjønn en tid, og så kort... Men den hadde vært. Jeg hadde opplevd det. Jeg hadde vært i kina.
Og klokken halv ti om kvelden ved det restaurantbordet i Portugal, var det noen som ga meg et stykke marsipan, og alt sammen kom tilbake til meg. Og jeg tenkte: Skal jeg virkelig leve hele resten av mitt liv uten noensinne å føle det igjen? Jeg tenkte: Jeg vil til Kina. Det er fullt av skatter og fremmedartethet og mysterier og glede. Jeg tenkte: Vil noen få det bedre hvis jeg går rett tilbake til hotellet mitt, ber mine bønner, skrifter for presten og lover aldri å la meg lede ut i fristelse igjen? Vil noen få det bedre om jeg blir ulykkelig? Og svaret kom med det samme: Nei. Ingen vil det. Det er ingen som vil bekymre seg, ingen vil bebreide meg, ingen vil velsigne meg for å ha vært snill pike, ingen vil straffe meg for å ha vært slem. Himmelen var tom. Jeg visste ikke om Gud hadde dødd, eller om det aldri hadde eksistert noen Gud. Uansett følte jeg meg fri og ensom. Om jeg var lykkelig eller ulykkelig visste jeg ikke, men noe veldig spesielt hadde skjedd. Og hele den enorme omveltningen kom mens jeg hadde den mersipanbiten i munnen, før jeg hadde svelget den engang. En smak - et minne - et jordskjelv...
Da jeg endelig svelget den og så på mannen på den andre siden av bordet, kunne jeg se at han visste at noe hadde skjedd. Jeg kunne ikke fortelle ham det der og da - det var fremdeles nesten for fremmed og privat for meg selv, til og med. Men senere spaserte vi en tur på stranden i mørket, og den varme nattebrisen rusket i håret mitt, og Atlanterhavet oppførte seg forbilledlig - bare små stillferdige bølger som vasket rundt trærne... Og jeg tok krusifikset av halsen og slengte det til havs. Det var det. Over og ut. Borte.
Så sånn var det jeg sluttet å være nonne."
- Den Mørke Materien, bok 3: "En Kikkert av Rav" (jeg har fjærnet navn for å legge i alle fall en LITEN demper på spoilerne her...)
No comments:
Post a Comment