~
når alt i verden er så mye... større enn en selv
og alle ting er fremmede og rare
og byen aldri sover, ikke selv om det blir kveld
så er vel ikke tingene helt klare...
med natten kommer ting som dagen leker ikke finns
tar tak i henne, slipper først med lyset
og byen, den er også det når hun er mørk til sinns
i støyen, der bor stillheten og gyset
og det kan være trygt å være ensom i blant folk
man er, men ingen ser om en forsvinner
og byen snakker samme språk, hun trenger ingen tolk
for overalt så dukker det opp minner
men ingen kjenner noen her, og alle er alene
og ingenting er noenting og allting er det ene
og så - om litt - forsvinner jeg
...jeg håper noen finner meg -
~
I kveld så jeg en katt drepe en fugl i Kuba-parken under den siste konserten på solidaritetsfestivalen.
Det er ikke ment som et bilde på noe altså. Jeg bare så det. Det er fjerde gang jeg har sett en fugl dø. Den første gangen var jeg fire år eller noe sånt, og en spurv kræsjet i stuevinduet vårt på Bildøy. Den andre gangen var jeg sju, og vi fant en liten fuglekonge utenfor huset i Os. Den bodde i en kurv på kjøkkenet i to dager og så døde den. Den tredje måtte jeg drepe fordi den var skadet. Jeg var elleve eller tolv. Fuglen lå og var varm i handa mi.
Jeg vet at det finnes mye fint.
Jordbær og hunder og blindeskrift og Amnesty International og Tom Waits og sånne ting. Alt mulig. Jeg vet det.
Men jeg ender som regel opp med å tenke på alt det andre.
Jeg liker ikke at alt skal være så vanskelig.
Jeg vet at det finnes nok midler til at alle i verden skal kunne ha det bra, i alle fall materielt. Og nok mat og vann, om ressursene forvaltes på riktig måte. Det, for eksempel, kan man bli helt kokko av å tenke på.
Jeg vet en del om politikk, men ikke nok.
Og så skjønner jeg ikke samfunnsøkonomi, ikke så godt i alle fall. Men jeg vet at det meste i den store sammenhengen avhenger av... Ting som har med penger å gjøre.
Jeg vil at man skal hjelpe alle flyktningene helt til de ikke har noe å flykte fra lenger.
Jeg vil at ingen, ingen, ingen skal eie tre tennisbaner og fem sommerhus i Spania.
Egentlig vil jeg vel bare at alle skal være snille mot hverandre. Det holder jo ikke mål som argument. Men jeg vil at det skal holde mål.
Jeg leste VG en dag.
Der var det et dobbelside-oppslag med to svære bilder, et av en ung mann som fikk den ene armen revet av, og et av en gråtende kvinne med en pistol mot tinningen. Og over stod det: "Dette kan barna se på internett." Ja, og i VG, liksom...
Og selvsagt ikke et ord om disse to menneskene, som finnes på ordentlig. Eller, fantes.
Hallo, hallo. Det bråker for mye. Jeg blir sliten i hodet.
I dag var det faktisk bare det jeg ville si. Men jeg skal ut og plukke jordbær i morgen. Man kan jo ikke slutte å prøve...
Det er ikke ment som et bilde på noe altså. Jeg bare så det. Det er fjerde gang jeg har sett en fugl dø. Den første gangen var jeg fire år eller noe sånt, og en spurv kræsjet i stuevinduet vårt på Bildøy. Den andre gangen var jeg sju, og vi fant en liten fuglekonge utenfor huset i Os. Den bodde i en kurv på kjøkkenet i to dager og så døde den. Den tredje måtte jeg drepe fordi den var skadet. Jeg var elleve eller tolv. Fuglen lå og var varm i handa mi.
Jeg vet at det finnes mye fint.
Jordbær og hunder og blindeskrift og Amnesty International og Tom Waits og sånne ting. Alt mulig. Jeg vet det.
Men jeg ender som regel opp med å tenke på alt det andre.
Jeg liker ikke at alt skal være så vanskelig.
Jeg vet at det finnes nok midler til at alle i verden skal kunne ha det bra, i alle fall materielt. Og nok mat og vann, om ressursene forvaltes på riktig måte. Det, for eksempel, kan man bli helt kokko av å tenke på.
Jeg vet en del om politikk, men ikke nok.
Og så skjønner jeg ikke samfunnsøkonomi, ikke så godt i alle fall. Men jeg vet at det meste i den store sammenhengen avhenger av... Ting som har med penger å gjøre.
Jeg vil at man skal hjelpe alle flyktningene helt til de ikke har noe å flykte fra lenger.
Jeg vil at ingen, ingen, ingen skal eie tre tennisbaner og fem sommerhus i Spania.
Egentlig vil jeg vel bare at alle skal være snille mot hverandre. Det holder jo ikke mål som argument. Men jeg vil at det skal holde mål.
Jeg leste VG en dag.
Der var det et dobbelside-oppslag med to svære bilder, et av en ung mann som fikk den ene armen revet av, og et av en gråtende kvinne med en pistol mot tinningen. Og over stod det: "Dette kan barna se på internett." Ja, og i VG, liksom...
Og selvsagt ikke et ord om disse to menneskene, som finnes på ordentlig. Eller, fantes.
Hallo, hallo. Det bråker for mye. Jeg blir sliten i hodet.
I dag var det faktisk bare det jeg ville si. Men jeg skal ut og plukke jordbær i morgen. Man kan jo ikke slutte å prøve...
~
du vandrer milevis bort fra din egen perihél
på motsatt side, der det kun finns skygge
og den du renger mest er i en annen verdensdel
og ingen steder finner du det trygge
vil ikke se på nyheter, kan ikke skru dem av
du leser mer, men skjønner stadig mindre
og tusen stemmer roper fra hver bidige bokstav
om tusen ting som ingen kan forhindre
du takler ikke væren, helt alene med deg selv
en prøvelse, selv det å leve over
skjønt, dagen kan du makte, men hver dag blir tidsnok kveld
og stillheten når alle andre sover...
man vil helst drømme litt når verden blir for stor og platt
så akkompagnementet blir deretter
og mye skjelnes bedre, kanskje, nå, når det er natt
mot lyset kan man kun se silhuetter...
du lengter etter noe, men vet ikke riktig hva
i tomrommet når kveldene blir sene
men om man først er ensom, er det kanskje like bra
å være det et sted man er alene
~
Det er en av disse fine kveldene...
...og så er magen og kanskje hjertet de eneste som nekter å gå med på at man er heldig. For det er man jo. Verden er egentlig ganske morsom til tider, og man er midt inni alt, men det kjennes ut som... ingenting.
Eller, kanskje én ting.
Men den må man ha alene.
No comments:
Post a Comment