Mammas ord

Jeg var hos mormor og morfar i dag. Vi ryddet og rotet rundt i noen gamle esker og bunker med papirer, og jeg fant en masse små skatter som jeg tok med meg hjem. Blant disse var en stil moren min skrev da hun gikk i åttende klasse. Den er ordentlig merkelig, vanskelig å forstå seg på, litt surrealistisk, og til himmerik vakker - i mine øyne. Jeg liker den veldig godt. Selv som veldig ung var hun helt fantastisk med ord.

Det er rart. Samme hvor mange ganger jeg ser håndskriften hennes - på gamle handlelister jeg snubler over i kjelleren, på veggen min (diktet hun skrev til pappa da de var unge), i notatboken hennes, i fotoalbum... Så sier alt stopp i hodet mitt når jeg kommer over noe hun har skrevet. Et ark hun har tatt i. Ord hun har formet i hodet sitt. Jeg fikk aldri bli kjent med henne som person. Og jeg lengter. Jeg lengter etter noe jeg aldri vil få oppleve. Og etter det jeg hadde en gang. Det er så lenge siden nå.

~

Hos meg selv om 20 år

Hjertet mitt er dødt - tomt. Ansiktet lyser blått - det skal være gull på leppene i år. Jeg er mor. Mor til mange. Preventiver fåes gratis på Pluto, har jeg hørt. I går var den dagen jeg får ha Else - den yngste datteren min - hjemme. Hun er også blå. De hører om krig i historietimen. Om barn som sulter. - Sultet, mener jeg. Barn får ikke sulte nå. De får ikke lov til å dø. De går bare rundt - skinnende blå - med tomme blikk.

Bestemor ligger dypfryst i kjelleren. I morgen skal myndighetene tine henne opp. Garantiseddelen som jeg får på henne lyder på ti år til. Ikke dårlig!

I natt drømte jeg om noe vått, kjølig. Vann, tror jeg de kalte det. Det strømmet over hendene mine og fikk farge av himmelen som speilte seg i det.

Ada - en av kollegaene mine på mødre-fabrikken - påstår at en gang for lenge siden fikk vi lov til å leve. Fikk lov til å være oss selv. Det må være veldig lenge siden; jeg kan ikke huske det. Men Ada sier at da det nye regimet ble innført, tok HAN - den øverste - og visket ut viljen vår. Hun sier også mødrene levde sammen med barna siden og barnas far før.

Av og til kommer minnestreif fra fortiden til meg. En solstråle. En veps... Her under plastkuppelen lever ingen planter eller dyr. Jeg er så ensom. Boblen som jeg bor i mellom fødslene er hard og blank. Når jeg har bodd i den i noen uker, er jeg nesten gal. Da henter de meg til fabrikken.

Jeg kan produsere tretten barn i året. De blir malt blå allerede ved fødselen - noen blir gule også. Jeg begriper ikke hva HAN bruker alle ungene til. Noen av dem vasker plastkuppelen, og noen smører maskinene, men resten? HAN styrer over alt, og jeg lar HANS vilje skje.

Når lyset i boblen min går over fra grønt til rosa, må jeg legge meg ned på gulvet og be til HAM. Hvis HAN er fornøyd med bønnen, kommer skingrende ul ut av et hull i boblen. Så får jeg støt i føttene og faller i dvale. Søvn, heter det, sier Ada. Hun vet så mye...

Jeg er så rar innvendig i dag. Det stikker og prikker over alt. Kanskje det er drømmen som har gjort meg så underlig? Jeg har aldri følt noe før, bare vært tom i hodet, men da det kalde vannet rant mellom fingrene mine, sitret kroppen min, og hjertet mitt ble så lett. Jeg er ikke sikker på hva den følelsen heter. Jeg har aldri kjent den før - aldri. Ada sier at den heter lykke. Er det rikti tro? Det er et vakkert ord - lykke...