Vakre, skjøre, dyrebare, trygge, solide ord. Ord fra en av mine yndingsbøker. Ord om fysisk stoff og om alt annet enn fysisk stoff. En av skattene mine.
~
"Høstens rolige gang mot vinter er ikke noen dårlig tid. Det er en tid for å bevare og sikre og legge opp så store forråd en kan. Det er deilig å samle alt en har, tettest mulig inntil seg, samle sin varme og sine tanker og grave seg en sikker hule innerst inne, en kjerne av trygghet der en forsvarer det som er viktig og dyrebart og ens eget. Så kan kulden og stormene og mørket komme så mye de vil. De famler over veggene og leter etter en inngang, men det går ikke, alt er stengt og innenfor sitter den som har vært forutseende og ler i sin varme og sin ensomhet."
"Veien var svært lang og homsens ben var korte. Overalt var det dype pøler og myrer og svære trær som hadde veltet over ende av alder eller uvær. De avslitte røttene løftet veldige jordflak i været og under blinket det i svarte vannhull. Homsen gikk rundt dem, han gikk rundt hver eneste myr og hvert eneste vannhull og han mistet ikke veien en eneste gang. Han var så lykkelig, fordi han visste hva han ville."
"Homsen Tofte lot boken synke. Han forstod ikke ordentlig hva de snakket om og setningene var så lange. Men han syntes de rare ordene var pene og han hadde aldri før hatt en egen bok."
"Novemberdagen gikk langsomt mot sin skumring. Mymlen krøp inn under dundynen, hun strakte ut bena så det knaket og krummet tærne rundt varmeflasken. Det regnet ute. Om et par timer ville hun være passe sulten til Filifjonkas middag og kanskje ha lyst på en prat. Nå behøvde hun ikke gjøre annet enn å synke inn i varmen, hele verden var en eneste stor myk dyne som lukket seg rundt en mymle og utenfor var alt det andre."
"Sandbunnen under bryggen var dekket av en brun masse som vugget ganske sakte i takt med havet, det var tang som var revet opp av stormen. Tåken var borte, med ett, og det fantes ikke en tommere strand i hele verden."
- Tove Jansson
~
"Høstens rolige gang mot vinter er ikke noen dårlig tid. Det er en tid for å bevare og sikre og legge opp så store forråd en kan. Det er deilig å samle alt en har, tettest mulig inntil seg, samle sin varme og sine tanker og grave seg en sikker hule innerst inne, en kjerne av trygghet der en forsvarer det som er viktig og dyrebart og ens eget. Så kan kulden og stormene og mørket komme så mye de vil. De famler over veggene og leter etter en inngang, men det går ikke, alt er stengt og innenfor sitter den som har vært forutseende og ler i sin varme og sin ensomhet."
"Veien var svært lang og homsens ben var korte. Overalt var det dype pøler og myrer og svære trær som hadde veltet over ende av alder eller uvær. De avslitte røttene løftet veldige jordflak i været og under blinket det i svarte vannhull. Homsen gikk rundt dem, han gikk rundt hver eneste myr og hvert eneste vannhull og han mistet ikke veien en eneste gang. Han var så lykkelig, fordi han visste hva han ville."
"Homsen Tofte lot boken synke. Han forstod ikke ordentlig hva de snakket om og setningene var så lange. Men han syntes de rare ordene var pene og han hadde aldri før hatt en egen bok."
"Novemberdagen gikk langsomt mot sin skumring. Mymlen krøp inn under dundynen, hun strakte ut bena så det knaket og krummet tærne rundt varmeflasken. Det regnet ute. Om et par timer ville hun være passe sulten til Filifjonkas middag og kanskje ha lyst på en prat. Nå behøvde hun ikke gjøre annet enn å synke inn i varmen, hele verden var en eneste stor myk dyne som lukket seg rundt en mymle og utenfor var alt det andre."
"Sandbunnen under bryggen var dekket av en brun masse som vugget ganske sakte i takt med havet, det var tang som var revet opp av stormen. Tåken var borte, med ett, og det fantes ikke en tommere strand i hele verden."
- Tove Jansson
