Det kimer en klokke i kvelden et sted.
Et menneske døde i natt.
Det kimer en klokke, - en tone av fred.
Hva var det han elsket?
Hva var det han led?
Hva er det for drøm han har hatt?
Du kjente ham ikke? Kan hende han var
en venn som du skulde ha møtt?
Hans liv var et spørsmål,
en bønn om et svar,
og du kunne lettet den byrde han bar
Men nu er det hele forødt.
Kan hende han stanset en kveld ved din port,
du hørte hans famlende ord -,
En stemme i mørket.
Hva skulle du gjort?
Du kjente ham ikke.
Du jaget ham bort.
Hvem våger å kjenne sin bror?
En vandrer har kastet sin ensomme stav,
- hans fot og hans hjerte gikk trett.
Det synker en kiste i nattens grav;
en seiler glir ut på det ukjente hav
mot kyster som ingen har sett.
Og presten, den mørke, alvorlige mann
strør sand over kistens lokk
Flyktig var leken på livets strand,
og selv er du flyktig som rinnende sand
og sommerens flyvende fnokk.
Men dypt gjennom rosenes røde kapell
der går et forunderlig sus,
en tone av jorden, en tone av fjell;
det er som en salme av livet selv
går inn gjennom dødens hus:
Hva gav du av glede? Hva gav du og fikk
før natten ble evig og sort?
Hva gav du av sol før din sommer forgikk?
Gå langsomt, menneske.
Senk dine blikk.
Din bror, din bror er gått bort...
~
Tider er gått over jorden
Slekter er sunket i kne
Men enda steiler i mørket
korsets gustne tre
Hvem skjønte hva mesteren mente?
Hvem er det som enda forstår
Ropet over en avgrunn
På nitten hundre år?
Gikk hans ensomme stemme
Menneskets øre forbi?
Kunne han tale til oss,
ville han kanskje si:
"Det går to veier på jorden,
gledens og smertens vei.
Dere skal velge den første
Den andre valgte jeg.
Mange har gått den før meg.
Mange har segnet i stønn.
Jeg ville være den SISTE lidende menneskesønn.
Skapningens tidløse jammer
Skulle forløses i MEG.
Jeg ville rope til verden:
Gå ikke denne vei!
Følg ikke lidelsens linje
gjennom din levende dag.
Lær av min tornekrone!
Lær av mitt nederlag!
Enhver som går i mitt fotspor
skal pinselens torner stikke.
Sandelig sier jeg eder:
Mennesker, følg meg ikke!
Slik som jeg levde livet,
skal det ikke leves.
Det er mitt eneste budskap,
Og alle har hørt det forgjeves!"
~
Bebreider du meg at jeg vier mitt dikt
"til tilværelsens lysere sider"?
Det er vel en lyrikers blåsure plikt
å meddele folk at han lider?
"Desverre er gleden fortvilet banal.
Om smerten bør dikterne skrive!
Poeten som underslår menneskets kval,
har underslått menneskelivet."
"At skalden forfalsker sitt liv til en fest,
er overfladiske nykker.
I livet er gleden en badegjest,
mens smerten er dyphavsdykker!"
---
Min venn, jeg har diktet om gleden - av savn.
Og tilgi den glade skribenten
at smerten, den nevnte han aldri ved navn,
fordi han bestandig har kjent den.
For smerten, den lever på alles munn
i lyset, så alle kan se den.
Men først på tilværelsens Stillehavsbunn
vil sinnet bli dypt nok for gleden.
Jeg vil at vi klynkende menneskekryp
skal ane en sannhet sporadisk:
at gleden -- og gleden alene -- er dyp,
mens smerten er overfladisk.